- Kontakt oss
-
Søk
Skriv inn søket i feltet over
Til vanlig er Sander en rolig type som ikke gjør så mye utav seg. Han er ikke den som snakker høyest eller må være sentrum for alle samtaler. Men på isen er Sander en annen, her skinner han. I november kom han på førsteplass i B-gruppen under World Cup i Stavanger. I tillegg til å toppe pallen, sikret han også direkte opprykk til A-gruppen i den neste World Cupen, som ble startskuddet for en enorm interesse og medieoppmerksomhet. Selv om det har vært uvant, er det noe han raskt har blitt komfortabel med.
– Jeg har jo lagt merke til at interessen er stor og det er jo selvfølgelig bra for skøyter, men jeg ble også litt sjokkert over hvor mye medietid jeg har fått. Det har vært mye for meg, men også veldig kult og noe jeg setter pris på, sier han ydmykt.
Han kjenner også på et økt press etter oppmerksomheten kom, og særlig frem mot EM.
– Jeg har høye forventninger til EM. Jeg har jo lyst til å stå på pallen, jeg skal ikke legge skjul på det. Men det avhenger av at alle løpene mine klaffer, og det er ikke like lett.
I år avholdes EM i Vikingskipet på Hamar. Det er her han har lagt ned flest treningstimer, tusenvis av runder på isen og timevis av arbeid, alt for å komme dit han er nå. Blod, svette og tårer.
– Jeg føler hallen har vært med meg og bygget meg opp til den jeg er i dag, sier han.
Som 15 åring flyttet han alene fra Toten til Hamar for å gå på toppidrettsskole med spesialisering i skøyter. I løpet av de tre årene på skolen vokste han utrolig mye. I tillegg til treningen og disiplinen som fulgte med, stod han for første gang på egne ben.
– Da jeg var liten så bestemte jeg meg for at jeg vil bli best. Å flytte til Hamar var en ting jeg gjorde for å satse, jeg har aldri sett på dette som en hobby, det er lidenskapen min.
Å få gå EM på hjemmebane er drømmen. Ikke bare kjenner han banen inn og ut, men det er noe eget med Vikingskipet, som om han får ekstra energi av å gå der. Det kommer godt med når han vet lagkameratene kommer til å heve nivået til EM.
– Jeg vil jo selvfølgelig være best hele tiden, men det er ikke alltid like lett, sier Sander.
Det er mange faktorer som kan påvirke et løp. Som toppidrettsutøver er Sander blant annet opptatt av å spise riktig.
– Det å få i seg riktig mat er veldig viktig. Spiser du ikke riktig har du ikke sjans til å prestere. Jeg spiser godt med karbohydrater, fisk, rent kjøtt og grønnsaker, sier han.
Sykdom er også noe som kan påvirke, derfor jobber han aktivt med å holde seg sykdomsfri, Sander tar derfor alt av forhåndsregler for å unngå det. Om han klarer det tror han at gull kan være innenfor rekkevidde, selv om det er skummelt å melde. Konkurranseinstinkt er noe alle på landslaget har, det gjør også at de pusher hverandre. Og det er særlig én person Sander ønsker å slå. Hallgeir Engebråten er både lagkamerat, forbilde og venn, men også den han aller helst vil slå.
– Jeg har sett opp til han helt siden jeg kom inn på toppidrettskolen. Han har gått samme vei, så jeg føler jeg har gått i hans fotspor. Det at jeg nå er på samme nivå som han gjør jo at jeg selvfølgelig vil slå han.
For Sander er likevel det mentale viktigst. Uten hodet har det ingenting å si hvor sterk han er, han må ha det mentale på plass.
– Når det er fem runder igjen og du begynner å kjenne på melkesyren, men ikke har hodet på plass så har du ikke sjans. Da tar syren deg og du klarer ikke flytte beina, så det å være påskrudd er alt. Det er så viktig, sier han.
Selv om han aldri ville byttet vekk livet han lever nå, kjenner han fortsatt at han har måtte ofre mye for å komme dit han er. Han savner familien, for det er her det største offeret ligger. Han har mistet mye familietid, og med ambisjoner om å være i verdenstoppen så lenge han kan, ser det ikke ut til at det kommer til å bli mer tid til det i nærmeste fremtid. I sesongen er han borte mange måneder i strekk, og store deler av sommeren tilbringer han på samling og treningsleir med de andre utøverne, som gjør at det i løpet av et år ikke er mange uker han får vært hjemme med familien.
– Jeg kjenner jo på det at det er litt surt å ikke være så veldig mye med familien, men samtidig er dette noe jeg går all in for, og da er det jo på en måte verdt det. Nå har jeg vist at jeg kan være oppe i verdenstoppen, så jeg håper selvfølgelig at jeg kan være her i hvert fall de neste ti årene.
